Kamerateknikk - Eksponering del 1

Hva må vi egentlig kunne?
Mange lurer på hva du egentlig må kunne på kameraet ditt for å påvirke hvordan bildene blir. Kameraets bruksanvisning er som regel en 300 siders murstein som er skrevet av teknikere for teknikere. Den er veldig sjelden inspirerende for de som vil ta bedre bilder, og ofte er den så tørr og teknisk at man bare får lyst til å finne på noe annet enn fotografering.

Men det å ta bilder handler jo ikke om tørr teknikk. Det handler om innholdet i bildet. Det handler om det visuelle. Og det handler om estetikk. Hvis du tar et flott bilde og henger det på veggen, så er det jo ingen som sier: Du, det der var fantastisk bruk av sportsprogrammet på Nikon-kameraet ditt med 51 punkters 3D autofølgefokus og matrisemåling sammen med Active D-lighting i sRGB fargerommet! De sier jo: Det der var et nydelig portrettbilde, med en utrolig fin og dus bakgrunn! De reagerer og kommenterer selvfølgelig ut fra hvordan bildet ser ut, det visuelle, det estetiske, ikke de tekniske funksjonene som ligger bak det.

 

Akkurat som det å komponere gode bilder handler om å forenkle, så handler på mange måter selve bruken av kameraet om det samme, forenkling. Hva er det egentlig vi trenger å lære oss av funksjoner på kameraet for å ta gode bilder. Noe av det viktigste er å ta kontroll over eksponeringen vår, fordi den så til de grader påvirker hvordan bildet ditt blir seende ut!

Mystiske bokser
Det første noen lurer på er nok: hva er egentlig det å eksponere? Og hva er det egentlig som skjer inne i disse mystiske boksene som er proppfulle av elektronikk og digitalteknikk? Svaret er: egentlig ikke så veldig mye. Hva, sier du kanskje! Jeg har jo betalt i dyre dommer for en lekker boks proppfull med det nyeste og hotteste av teknologi, og så sier disse fotografene at det egentlig ikke er så mye som skjer inni der?!

Hva er et kamera?
Men la oss bremse opp litt og forstå hva et kamera egentlig er. For i bunn og grunn er et kamera bare en lystett boks som slipper inn en viss mengde lys (blenderåpning) over en viss tid (lukkertiden). I tillegg er det noe optikk, altså glassene som lyset kommer gjennom, og mulighet for å stille skarpt eller uskarpt. Men så mye mer er det egentlig ikke som trengs. Resten er på mange måter tilleggs- og støttefunksjoner.

Film vs digitalt
I gamle dager hadde vi lysfølsom film som dannet bildet vårt. I dag har vi digitale brikker. Prinsippet er helt likt. Lys kommer inn og avtegnes på noe lysfølsomt, enten det er film eller en digitalbrikke, og så danner dette et bilde. Så på mange måter har ikke kameraet forandret seg så mye siden det ble funnet opp for over hundre år siden.

Tørst?
Jammen hva betyr så dette med å eksponere, tenker du kanskje litt utålmodig. Tenk på en eksponering som et glass vann. Hvordan kan du fylle et glass vann hvis du er tørst? Jo, du kan enten skru vannkrana på full guffe, og da blir vannglasset fullt veldig fort. Eller du kan la krana så vidt stå og renne, men da tar det lenger tid. Og så har du variantene imellom. I alle tilfeller skal du ha ett glass vann. Og et glass vann er en eksponering. Hvordan glasset fylles avhenger av tiden det tar, og mengden vann som kommer ut av krana. De to faktorene tilsvarer det som utgjør en eksponering på et kamera. Men der er det lys, ikke vann som slipper inn, en viss mengde lys som slippes inn en viss tid. Kranåpningen kalles blenderåpningen på kameraet, og den slipper inn lysmengden. Tiden krana står åpen kan sammenlignes med lukkertiden, og bestemmer hvor lenge lysmengden som kommer gjennom blenderåpningen skal slippe inn. Forandrer vi på den ene faktoren, må vi forandre på den andre, fordi de henger sammen. Tenk deg en blyant du holder midt på mellom to fingre. Hvis du skyver den ene enden av blyanten fram og tilbake, så følger den andre enden selvfølgelig med. Altså, du kan ikke ha krana på fullt og samtidig la den renne lenge. Vel, du kan jo gjøre det, men da blir det for mye vann og det renner over. Egentlig ganske enkelt og greit.

Men hvorfor bryr vi oss i det hele tatt om dette? Hvorfor kan vi ikke bare ha kameraet vårt på auto og skyte i vei? Jo, fordi blenderåpningen og lukkertiden styrer to veldig viktige faktorer, bevegelse og dybdeskarphet. Spennende! Og to så viktige aspekter bør vi, og ikke kameraet, kontrollere. For dette er to viktige visuelle forhold som i stor grad styres av hva slags eksponering vi velger. Og lærer vi oss å styre bevegelsen og dybdeskarpheten i bildene våre, så er vi på god vei til å styre innholdet og språket i bildet vårt. Og da snakker vi plutselig kvalitet og gode bilder!

Bildet nedenfor kan tjene som eksempel. Det viser den klaustrofobiske følelsen av å gå i trappene og gangene for å komme opp i toppen av kuppelen på Peterskirken i Roma. De skjeve gangene skyldes ikke et skjevt kamera, men de er bygget sånn. Man går langs innsiden av en rund kuppel, og jo høyere opp man kommer desto skjevere blir gangen. Samtidig er det så trangt at skuldrene skubber borti veggene når man går, varmt, mørkt, skjevt, klaustrofobisk. Hva gjør man da? Tja, jeg vet ikke hva andre gjør, men jeg tok i hvert fall fram kameraet, fascinert som jeg var av stedet, satte det på en ganske lang lukkertid, 1/15 sekund, og tok bildet i fart mens jeg gikk. Hele poenget var å få frem bevegelsen med en lang lukkertid for å underbygge den litt spooky stemningen. Hadde kameraet fått bestemme på noen av sine autoprogrammer, ville det safet, valgt en lukkertid som sannsynligvis frøys bevegelsen, og garantert poppet opp blitsen, noe som hadde ødelagt all stemning i bildet.

 

Fullautomatikk
Dette er ofte der de fleste holder seg på kameraene sine. De kjøper fine, flotte og ganske dyre speilreflekskameraer, og så tør de aldri røre noe annet enn såkalt fullautomatikk. Kall det gjerne auto-auto. Veldig synd, for da utforsker man overhodet ikke mulighetene i det å lage gode bilder. Det blir som å kjøpe seg en Ferrari, et kunstverk, et visuelt mesterverk og ren estetisk nytelse som også kan gi deg mye moro og kjøreglede hvis du lærer deg å beherske den. Men så vet man ikke hvordan man egentlig skal bruke Ferrarien. Man fester den bak en hest og lar den trekke seg og bilen fra A til B. Du kommer jo frem, men det er en trist opplevelse. Synd!

Det samme gjelder kameraene. Folk er usikre, og så velger de full autopilot som bare gir deg kamerabestemt middelmådighet ut i andre enden. Først har vi det som ofte er illustrert med en grønn knapp eller Auto. Dette programmet styrer alt. Det bestemmer også om blitsen skal fyres av eller ikke. Trygt og godt sier noen. Kjempeskummelt synes vi! For da bestemmer den lille boksen din stort sett alt. I tillegg har kameraene enda et fullautoprogram, som vanligvis heter P. På dette programmet bestemmer kameraet nesten like mye, bortsett fra at den lar blitsen være i fred. Dette er altså, stort sett, et like trist og skummelt program, for i begge tilfeller blir du redusert til en som bare peker ut retningen. Litt trist når du har betalt flere tusen kroner for kamerautstyret ditt. Til snapshots, eller hvis man overhoder ikke bryr seg om hvordan bildene blir, så er fullauto helt greie programmer, men ikke mer. For hvor interessant er det egentlig å ta bilder hvis kameraet får bestemme hvordan de blir?

Kameraprogrammer
I tillegg til disse auto-autoprogrammene er dagens kameraer som regel proppfulle av ulike kreative programmer, og det virker som kameraprodusentene lar det gå sport i å finne på nye programmer og symboler. Mer auto! Det er bilder av fjell, ansikter, blomster, løpende mennesker, syngende damer og hoppende sauer. Vel, kanskje ikke de to siste, men det er ikke langt unna heller. Men til syvende og sist så gjør faktisk ikke disse programmene noe mer enn å styre blenderen og lukkeren på kameraet ditt. De to faktorene som kunne fylle vannglasset.

Sammenlign dette med bilen din. Tenk deg hvis bilen din istedenfor gass og brems hadde 30 forskjellige kjøreprogrammer. Et program for boligområde med fart opp til 15 km/t, et for boligområde med fartsdempere opp til 30 km/t, et for skole med barn opp til 12 år, fartsdempere og 40 km/t, et for tettbygde strøk med fare for fotgjengere, og begrenset fart opp til 50 km/t og et for veier med skarpe svinger og 60 km/t, alle vist med ulike symboler. Vi kan gjerne fortsette med de neste 24 programmene også, men hvis biler hadde vært slik, hadde sannsynligvis ingen giddet å lære seg å kjøre. Vi har jo gass og brems, pluss gir og ratt som faktisk lar oss kontrollere alt dette. Det er vi som bestemmer, ikke bilen.

Akkurat sånn bør det være når du tar bilder også. Og hva mener du selv? Er det lettere å huske hva 30 ulike bildeprogrammer gjør, eller er det lettere å lære seg bare to...? For hvis vi ønsker å ta et landskapsbilde, så spør vi jo bare oss selv om vi ønsker mye dybdeskarphet eller ikke. Og gjør vi det, ja så velger vi det selv. Vi er sjefen, ikke kameraet.

Heldigvis er det nemlig sånn at vi kan klare oss med å styre alt vi vil med to programmer på kameraet, to enkle programmer, og du kan glemme resten! Det skal vi se på neste gang, for da skal vi ta for oss kameraprogrammene for blenderprioritet (A/Av) og lukkerprioritet (S/T/Tv). Da skal vi forklare deg hvordan du tar kontroll i praksis, og du skal få se at det på mange måter er like mye full auto i dette som i alle disse merkelige programmene. Til gjengjeld er det du som bestemmer hvordan bildene dine blir, ikke kameraet! Herlig! For husk: Kameraet er bare en dum lystett boks som skal gjøre det du ber den om.

Hilsen fotografene Eivind Røhne og Stian Schioldborg