Still sterkere i fotokonkurransen og til dine egne album. Ta et morsomt fotokurs.
Ofte kan et godt bilde beskrives ut i fra komposisjon og evne til å fortelle en historie
Har du tatt noen bra bilder med ditt kamera eller mobiltelefonen i det siste?
I dataverdenen finnes det en rekke ulike filformater, og en del av disse er forbeholdt bilder og fotografier. I denne artikkelen skal vi ta for oss litt informasjon om de viktigste filformatene for oss fotoglade.
Digitale fotografier er bygget opp av en rekke punkter bortover og nedover, som utgjør et finmasket nett med punkter/piksler. Dette kalles punktgrafikk, eller bitmap grafikk på engelsk. Og bildesensoren på digitalkameraet består nettopp av et rutemønster med bitte små lysfølsomme punkter. La oss si at kameraet ditt har 4000 slike piksler bortover og 3000 nedover, og siden 4000 x 3000 er 12 millioner, så betyr det altså at man har 12 millioner piksler, eller 12 megapiksler. Slike digitale bildefiler kan lagres i forskjellige typer filformater, og her er noen av de vanligste og mest aktuelle:
Ofte bare kalt JPG, og et svært utbredt filformat for bilder siden de fleste kameraer lagrer bildene i dette formatet. JPG er et komprimert filformat, og bildefilene pakkes for å ta mindre plass. Litt forenklet kan man si at komprimeringen leter etter områder som er ganske like, og sier for eksempel at "disse 20 pikslene er så like at jeg lagrer de som 1 x 20 istedenfor 20 individuelle piksler". Det betyr tap av bildekvalitet, men normalt er det ikke noe problem. Men hvis du har tenkt til å redigere bildet ditt i et bildebehandlingsprogram, og lagre det ut igjen gjentatte ganger så vær obs! For komprimeringen gjentas nemlig hver gang man har endret noe og lagrer bildet på nytt. Da komprimerer man noe som allerede er komprimert, og etter hvert får man kvalitetstap. Hvis du fotograferer i JPG, og vet at du kommer til å åpne, redigere og lagre samme bildet mange ganger, bør du første gangen du åpner bildet i bildebehandlingsprogrammet ditt lagre det ut i et annet filformat. For eksempel TIFF eller PSD.
En JPG-fil kan inneholde maks 8 bits fargedybde, det vil si 256 nyanser i hver av fargekanalene Rød, Grønn og Blå. Eventuelle lag du har på bildefilen i Photoshop slås sammen når bildet lagres som en JPG-fil. Så dersom du ønsker å beholde lagstrukturen i en bildefil, kan du ikke bruke JPG. Da bør du heller bruke PSD- eller TIFF-formatet som arbeidsformat, og så slå sammen alle lagene og lagre det ferdige bildet som en JPG-fil.
PSD er standard filformat for Adobe Photoshop og et av filformatene som støtter de fleste funksjonene i dette programmet. Personlig bruker jeg alltid PSD som arbeidsformat på bildefilene mine. En PSD-fil kan lagre bilder med både 8, 16 og 32 bits fargedybde, i tillegg til at individuelle lag i Photoshop beholdes i filen. Mens 8 bits fargedybde har 256 nyanser i hver av fargekanalene Rød, Grønn og Blå, har en 16 bits fil 65536 nyanser i hver av kanalene. En ganske stor forskjell!
Også et svært utbredt filformat for bilder, og en del kameraer kan lagre bilder i dette filformatet. På grunn av den store utbredelsen av TIFF, støtter så godt som alle bildebehandlingsprogrammer dette filformatet. På samme måte som PSD, lagres TIFF-filer i utgangspunktet uten kvalitetstap. Det gir ganske store bildefiler, men fordelen er at bildene kan åpnes, redigeres og lagres om og om igjen uten kvalitetstap. En TIFF-fil kan inneholde både 8 og 16 bits fargedybde.
RAW, eller råformat, er en ren avlesning av kameraets bildebrikke. De fleste speilreflekser og også noen dyrere kompaktkameraer kan lagre bildene i råformat. Hvert kameramerke har sitt eget råformat, og ulike modeller fra samme merke kan også ha variasjoner, for eksempel.NEF fra Nikon, .CRW/.CR2 fra Canon.
En bildefil i råformat må fremkalles i et eget program, en såkalt råkonverter. Man kan da justere bildets hvitbalanse, fargemetning, kontrast og mye annet i ettertid, og man gjør dette direkte på rådataene som inneholder vanvittig mye mer informasjon enn for eksempel en JPG-fil. Fordelen er at det er fotografen som bestemmer hvordan denne informasjonen skal utnyttes, ikke kameraet. Råfilene er en del større enn en tilsvarende JPG-fil av det samme motivet, men minnekort og lagringsplass har blitt så billig at jeg personlig ikke synes dette er noe argument lenger.
DNG-formatet er et åpent standardisert format for lagring av RAW-filer. Formatet er utviklet av Adobe som et slags felles fremtidig filformat, og det er et veldig godt alternativ for lagring og arkivering av bildefiler. Meningen med filformatet er å sikre at vi også i fremtiden kan lese bildefilene våre, selv om de opprinnelig kommer fra gamle kameraer og kanskje også gamle råformater som programmer i fremtiden ikke lenger støtter.
Som du ser er det flere muligheter, og det kan være av stor betydning hva man velger. De vanligste filene vi får rett ut av et kamera når vi pakker det opp av esken er JPG-filer, selv om noen kameraer også kan lagre bilder som TIFF eller RAW-format. Så skal vi velge JPG, som er et ferdig fremkalt format? Der kameraet justerer ting som hvitbalanse, farger, kontraster m.m., komprimerer bildet og kaster bort overflødig informasjon. Eller skal vi fotografere i råformat? En ren avlesning av sensoren, der vi først må fremkalle bildet, men vi har mye mer informasjon å ta av, og på mange måter full frihet.
For de fleste vil nok JPG holde til mye, men kanskje man bør vurdere råformat når man vil ta fotograferingen sin et skritt videre. Det er jo vi som er sjefen - ikke kameraet!
Hilsen fotograf Eivind Røhne og Stian Schioldborg.
Tips en venn om denne saken.
