Selv om innendørs fotografering ofte skjer på den tryggeste arenaen av alle, kan det samtidig være veldig utfordrende og vanskelig å få gode bilder vi kan være stole av. Det er nemlig ikke helt problemfritt.
Tenk deg at du er hjemme med gode venner på besøk. Dere skal nyte en bedre middag med god vin, og har pyntet og forvandlet den hverdagslige stuen til en stemningsfull og lun hule. Spotene i taket er dempet til det laveste. Stearinlys fyller rommet med en herlig varm glød. Ute har du et sent ettermiddagslys med en klar mørkeblå himmel, og det kommer et nydelig lys inn gjennom vinduene. Det er god stemning, og praten går livlig. Du tar frem kameraet ditt for å ta et bilde av to av vennene dine i forgrunnen som prater livlig og skåler med god vin. Klikk! Øyeblikket senere har du fanget et bilde av to overeksponerte hvite hoder i forgrunnen, og et gradvis mørkere og oransjefarget rom bak. Etter et kort blikk på skjermen trekker du litt på skuldrene, legger kameraet til side, og tenker at, ja ja, det er vel bare sånn det skal være. Nok et gullkorn å fylle fotoalbumet med.
Hold an litt! Må det være sånn? Nei, det må det ikke! Men problemet er at som regel tar verken du eller kameraet høyde for de problemene dere egentlig står ovenfor. Og de aller fleste norske hjem har mer enn nok av denne typen bilder i samlingen. Så la oss tenke over situasjonen og denne settingen litt. For det er noen ting her vi enten må tak i og løse, eller i hvert fall være bevisst på før vi tar bilder.
For det første har vi noe som heter fargetemperatur. Vi skal ikke ta noe teknisk dypdykk i emnet fargetemperatur her. I artikkelen Digitalt etterarbeid var vi innom emnet, så les gjerne litt mer om det der. Kort fortalt så har ulike typer lyskilder forskjellig fargetemperatur, og gjengis derfor svært forskjellig på et bilde. Alle vet jo at solnedgangslyset er mye varmere enn lyset midt på dagen. Når vi sier varmt, mener vi at lyset heller mot rødt og oransje, til forskjell fra kaldt lys som er blåere og hvitere. Et stearinlys som er veldig varmt og oransje, har en helt annen fargetemperatur enn et lysstoffrør som ofte heller mot grønt. En blits er laget for å gi en fargetemperatur som tilsvarer omtrent det vi har i vanlig dagslys ute.
Derfor er fargetemperatur noe av kilden til det første problemet. I denne settingen hadde vi faktisk 4 ulike lyskilder med forskjellig fargetemperatur. Lyset fra spotene i taket, stearinlysene, ettermiddagslyset fra vinduet, og sist men ikke minst, lyset fra blitsen vår som tilsvarer daglyset ute på dagtid. Blitslyset traff de to nærmeste personene, og deretter falt effekten av blitsen ganske kraftig jo lenger inn i bildet vi kommer.
Og da har vi kommet inn på problem nummer to. Nemlig blitsens rekkevidde. Eller rettere sagt mangelen på det. Når avstanden dobles, reduseres blitslyset faktisk til en fjerdedel. Det betyr at hvis de to personene som var nærmest kamera i innledningen satt en meter unna, så får de full effekt av blitsen, mens de som satt to meter unna får bare en fjerdedel av blitslyset. Så desto lenger inn i bildet vi kommer, jo mindre lys er det igjen fra blitsen. Og ofte kan også ting i forgrunnen få altfor kraftig blitslys slik som de to hvite hodene i eksempelet, fordi kameraet prøver å løse hele situasjonen stakkars, og det betyr både forgrunnen og bakgrunnen i rommet. Det vil si at blitsen står for to av problemene. Både fargen på lyset den gir, og rekkevidden.
Når det gjelder rekkevidden så virker det som at mange tror blitsen rekker uendelig langt. Se bare på sportsarenaer og konserter der man ser det blitser og lyner fra tribunene mens folk tar bilder. Hysterisk morsomt egentlig! For lyset fra en blits rekker faktisk så veldig mange meter, men det virker som mange tror de kan lyse opp hele Bislett stadion. De står på tribunen eller i salen med sitt lille kompaktkamera eller sin nye rådyre speilrefleks som de gjerne har på fullauto, og så hopper blitsen opp og fyrer av. Men det eneste de oppnår er at blitsen spiser opp batteriene. For i beste fall lyser blitsen opp bakhodet på folkene 4-5 rader lenger, og ikke noe særlig lenger. Ihvertfall ikke frem til scenen eller ute på stadion der det skjer.
Så hva kan vi lære av det? Jo, er det er store forhold og langt frem til det du skal ta bilde av, så kan du bare droppe hele blitsen, fordi den ikke gjør annet enn å tappe batteriene.
For et annet viktig poeng er at blitsen ofte ødelegger mye av stemningen i et bilde. Særlig gjelder det den forferdelige lille pop-up blitsen som er innebygd på de fleste kameraer. Slike pop-up blitser har både kort rekkevidde, og dreper all form for stemning og skjønnhet i lyset. Du får en bitteliten lyskilde som kommer rett forfra, og det er omtrent så grusomt lys som det mulig å få. Og hvis motivet er ganske nærme bakgrunnen så gir den gjerne også harde slagskygger. Bare tenk etter selv hvor mange bilder du har av familien i stua på julaften, med ekstremt hvite hoder eller gjenstander i forgrunnen, og lite lys innover i bildet. Vakkert, ikke sant?!
Hvordan kunne vi så løst problemet med den første settingen vår? For det første så er det som regel bedre å slå av blitsen, og det er litt av essensen i denne artikkelen. Da beholder du stemningen fra det eksisterende lyset, og slipper at blitsen bare fungerer som en stemningsdødare. Og er det en blitstype som er en real stemningsdødare så er det den lille innebygde pop-up blitsen. Sett så kameraet på blenderprioritet (A, Av) og velg en størst mulig blender (f.eks. f/2.8, f/4 eller f/5.6), så gir kameraet deg den raskeste lukkertiden som lysforholdene tillater. Eller du kan sette kameraet på lukkerprioritet (T/Tv/S) og velge en lukkertid som du klarer å håndholde, f.eks. 1/30 eller 1/60 på et normalobjektiv. Så velger kameraet den beste blenderen det er mulig å få utfra lysforholdene. Men dette betyr at du må bli litt kjent med noe annet enn kameraets helautomatiske program. For på absolutt helautomatikk - ofte er dette den berømte grønne firkanten eller Auto på en del kameraer - tar kameraet kontroll over rubb og stubb, inkludert blitsen.
I tillegg bør du sannsynligvis lære deg hvordan du styrer kameraets ISO verdi. ISO verdien kan du tenke på som kameraets volumkontroll. Rett og slett en lysforsterker, og fordelen er at desto høyere ISO, jo mindre lys trenger kameraet. Ulempen er at høyere ISO gir mer støy. Men dagens kameraer gir veldig bra resultater i området ISO 100-800, og først når vi går høyere enn dette kan støy bli et problem.
Dette spørsmålet får vi veldig ofte, men det er egentlig ikke så ofte vi bruker kameraene på helt manuell. Med mindre vi har full kontroll på lyset selvfølgelig, for eksempel med studioblitser. Men ingen regel uten unntak. For manuell kan også fungere bra ved enkelte innendørssituasjoner der lyset omkring forandrer seg hele tiden, mens lyset på motivet er mer eller mindre konstant. Som på konserter, et show, eller en scene, der det ofte brukes lyskastere og effekter. Eller det kan være tilfeller der kameraet lar seg lure av lyskilder i bakgrunnen avhengig av hvor vi peker kameraet. Tenk deg en vielse i en kirke. Der er lyset som regel ganske konstant på brudeparet og presten. Men hvis du flytter kameraet litt får du kanskje med et lyst vindu i bakgrunnen, og hva skjer da? Jo, selv om lyset på brudeparet fremdeles er det samme, lures kameraet av det lyse vinduet og endrer eksponeringen. Aha! Det er derfor du plutselig kan få mørkere og lysere bilder i en og samme setting uten at du egentlig kanskje visste hvorfor!
Vi skal forresten ta for oss de ulike eksponeringsmetodene og en del lure tips og triks i en senere artikkel, så følg med!
Men hva gjør vi med slike vrange situasjoner da? Jo, hvis vi føler vi har bedre kontroll enn kameraet kan gi oss, da kan vi gå over på manuell. Og det er som regel i situasjoner der kameraet og teknikken lar seg lure. På de to showbildene vi ser her er det først tatt noen testbilder for å finne en generelt bra innstilling av blender, lukker og ISO. Først har vi sett hva kameraet ga på auto, og deretter justert eksponeringen frem og tilbake litt for å få best mulig resultat. Når vi fant en kombinasjon av blender og lukker og ISO som fungerte bra, så satt vi disse verdiene manuelt og tok en serie bilder. Bare husk at hvis lysforholdene plutselig forandrer seg, lyset i rommet slås på eller du går ut i dagslyset, så vil de innstillingene du satt på kameraet sannsynligvis være helt feil. Derfor kan manuelt være litt skummelt, for du må vite hva du gjør og følge med hele tiden.
På begge bildene du ser her er faktisk blitsen slått av for å beholde stemningen i lyset og situasjonen. Blits ville drept alt det herlige lyset! Scenelys gir ofte flotte effekter og farger, og det bidrar til å få spennende stemninger i bildene. På bildet av fakiren er det i tillegg valgt en ganske lang lukkertid på hele 1/10 sekund, for å få frem bevegelse i faklene. Se også denne artikkelen vår om bruk av bevegelse i bildene dine. Selv om farger og hvitbalanse som regel blir helt bananas i tilfeller som dette, så gjør ikke det noe. Vi er ikke ute etter teknisk korrekt, vi er ute etter et bilde som ser bra ut. Husk det! Det er ingen som ser på bildet ditt på veggen og sier at, det var et flott teknisk korrekt bilde!
Men av og til er det selvfølgelig så lite lys at vi ikke klarer oss uten blits, og vi risikerer å få så lange lukkertider at ingenting blir skarpt, og all bevegelsen bare blir et rør. Og da må vi lære oss blitsen. Så i en senere artikkel skal vi gi deg gode tips til bruk av blits både innendørs og utendørs.
Og som med alt annet er det trening som gjelder også for å ta gode innebilder. Så ta mye bilder, og husk at du lærer både av det du gjør feil og det du gjør riktig. Skyt i vei!
Hilsen fotografene Eivind Røhne og Stian Schioldborg
Tips en venn om denne saken.
Situasjonsbilder er bilder som ikke er oppstilt. Det kan være barn som leker, personer som jobber og daglige situasjoner.
Er du inspirert til å fotografere noe annet enn familie og hyttetur, les videre!
En solblender følger ofte med nye objektiver, men er verdt å skaffe seg hvis ikke!
I tillegg til å gi oss fantastiske naturbilder gir høsten gir oss også muligheten til å ta andre type bilder av barna våre.
