Mange spør seg selv, hvordan får jeg sol og skygge i samme bilde? Hvorfor blir deler av bildet mitt altfor lyst eller mørkt, og ofte helt svart eller helt hvitt? Kan jeg ikke bare få alt?! Hvorfor blinker himlene mine på kameraets skjerm når jeg tar bilde av den flotte mørke forgrunnen med den lyse himmelen over? Kan jeg ikke bare slå av blinkingen på skjermen så er problemet løst?? Svaret på disse spørsmålene er: Nei det får du ikke. Nei det kan du ikke. Og det går jo an å håpe.
Men hva skal vi gjøre da? Skal vi la være å ta disse bildene og heller gjøre noe annet i stedet. Ja kanskje...
Tenk deg at du er på stranden. Det er ferie. Solen står høyt og steker. Livet er herlig, og solstrålene formelig skyter energi og glede inn i kroppen din. Du kaster et blikk bort på barna dine. De sitter der i solen med caps på hodet som kaster en lett skygge over øyene og litt av ansiktet. De prøver frenetisk å spise opp softisen før den smelter, og de har et blikk i øynene som veksler mellom stor glede og panikk for en stadig smeltende is. Himmelen danner en herlig blå bakgrunn, med en og annen hvit skydott som er tatt rett ut fra et überflott postkort. Du tar opp kameraet ditt for å fange et herlig nært strandportrett. Zoomer inn på ansiktet. Komponerer pent, og får med litt av himmelen som en dus bakgrunn.
Et par klikk senere titter du spent på skjermen bak på kameraet, og kjenner umiddelbart skuffelsen bre seg i kroppen din. Den flotte lyseblå himmelen ser ut som et utvasket hvitt teppe. Det bare blinker svart i den utbrente himmelen. Alle detaljer er borte. De herlige øynene som glitret under capsen ser ut som svarte hull, og skyggen i ansiktet ser bare tung og mørk ut. Hva skjedde?
Jo det som skjedde kalles dynamisk omfang. Eller i dette tilfellet, mangelen på det. Nå skal vi ikke bli veldig tekniske i denne artikkelen, men kort fortalt er dynamisk omfang hvor mye kameraet klarer å fange opp og gjengi fra det mørkeste som ikke er helt svart, til det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette dynamiske omfanget uttrykker vi gjerne i antall blendertrinn.
Problemet med både kameraer og brukerne, er at vi ofte tror (eller kanskje håper) at kameraet klarer å fange det øyet vårt ser. Men akk og ve, sånn er det absolutt ikke. Øynene våre er et fantastisk instrument, og kameraet blir en patetisk dårlig lystett burk med elektronikk i forhold! Vi kan stå inne i skyggen, og vi klarer å se detaljene i den svarte t-skjorten til kjæresten vår, samtidig som vi ser detaljene i den lyseste delen av himmelen på en og samme gang. Prøv å fange det kontrastomfanget med kameraet ditt!
Vi har hørt og lest mange beskrivelser av hvor stort dynamisk omfang øynene våre faktisk klarer å skille på, uten at vi vet hva som egentlig stemmer. Noen sier 15 blendertrinn, andre sier 20, og noen påstår 30 eller mer. Men det er egentlig uviktig her. Det som er viktig å tenke på, er at øyet har ekstremt mye større spennvidde enn selv det beste kameraet. Et normalt speilreflekskamera har 8-9 blendertrinn med dynamisk omfang. Selv bruker vi digitale mellomformatkameraer fra Hasselblad som er helt ekstreme og har rundt 13 blendere dynamisk omfang. Men til gjengjeld koster et sånt kamera like mye som en god norsk familiebil. Men tro det eller ei, det menneskelige øyet klarer mange ganger mer enn selv dette. Rått, ikke sant! Desto større kontraster det er i motivet, desto mer sliter kameraer med å fange alt, men øyet fikser det nesten uansett.
Men en ting er å være klar over problemet. En annen ting er å kunne gjøre noe med det. Og hvordan gjør vi så det? Vel, dessverre er det ikke alltid vi kan gjøre noe med det. Men noen ganger kan vi komme et stykke på vei.
Det enkleste er selvfølgelig å la være å ta bilder i så hardt lys som det vi startet med å beskrive. Men det er jo ikke noe gøy. Men vi må være klar over kameraets begrensninger, og jobbe ut i fra det. Hvis spennet mellom mørkt og lyst er for stort, så må vi som regel ofre noe. Da må vi være bevisst på hva vi er villig til å ofre. Kan vi ofre de mørkeste partiene i bildet og la disse gå ned i svart? Eller er viktige deler av motivet mørkt. Kanskje vi heller skal ofre detaljer i det lyse? Tja... Dette blir en vurderingssak fra motiv til motiv, og det finnes ikke noe fasit svar. Det har å gjøre med hva du vil med bildet, hva du vil ha fram, og hva du tar bilde av. Men vær bevisst på hva du ofrer, og ta kontroll på eksponeringen. Lær deg å kompensere for hva kameraet vil gjøre. Det er tross alt du som er sjefen. Hvis kameraet tar et altfor lyst bilde og du mister den himmelen du ville ha med, ja så må du kunne ta kontroll og undereksponere kameraet ditt. Eller omvendt.
Resten av løsningene handler om å forsøke å begrense det dynamiske omfanget. Rett og slett gjøre kontrastene i bildet mindre enn det de er, sånn at kameraet klarer å håndtere det.
Den første løsningen er både den enkleste, men samtidig kan den være umulig å gjennomføre. Rett og slett vente. Enten til solen står lavere, eller lyset er bløtere. Det kan være samme dag eller en annen dag. På noen motiver er dette ikke noe problem. Det landskapet du skulle ta bilde av ligger jo der uansett tid på døgnet. Sannsynligvis ser det også mye bedre ut i lavt ettermiddagslys. Men er det en spontan situasjon som skjer der og da og som du ikke har kontroll på, ja da er det vanskelig å be de komme tilbake 6 timer senere for å være like spontane bare fordi lyset er mye bedre da. Så noen ganger må vi bare ta bildet og akseptere det vi får.
En annen løsning ved store kontraster er reflektorer. Vi skal snakke mer om hvordan vi kan forme og bruke lyset i en senere artikkel, men en sammenleggbar reflektor kan være gull verdt å ha med også når du må takle store kontraster. Rekkevidden på en reflektor fungerer selvfølgelig dårlig på de store grandiose landskapene, men på folk og fe og ting og tang som er ganske nærme kameraet er det helt topp.
Se bare på disse to bildene som er fra en moteserie som nylig ble laget på Sardinia i Italia. Vi hadde lyst til å lage en bildeserie med hvite klær i full sol og med motlys. Men sånt lukter trøbbel. Hvis du vil beholde detaljer i himmelen må du ofre andre ting, og da blir ansiktet og kroppen som vender mot kamera altfor mørk. Bare se selv på det høyre bildet. Derfor brukte vi en hvit reflektor og kastet sollys tilbake på modellen. Voila! Bildet til venstre er tatt bare sekunder etter det andre, med en hvit reflektor rett til venstre for kameraet. Til og med miljøet rundt modellen lyses opp av reflektoren. Ganske kraftige saker bare av litt hvitt stoff, eller hva?! Tøft!
En annen løsning er å bruke skyggen. Mange ser rart på oss når vi ber de gå inn i skyggen for å ta bilder, eller å komme seg ut når det er lett overskyet eller disig. Det er jo så flott når det er sol ute, sier de. Ja det er det, men for kameraet kan det være terror. Så kom deg ut av den harde solen hvis du kan. For der hvor det ikke er kraftig og hardt sollys, er det ofte bløtt og deilig lys, noe som kler for eksempel portretter veldig godt. Portrettet vi ser her er tatt i skyggen under et tre. Solen var kommet så høyt at den ville gitt grusomme slagskygger i ansiktet. Huff og huff. Det er ikke noe pent med øyne som ser ut som mørke grotter, med mindre du går for skrekkfilm effekten. Det passet i hvert fall ikke noe særlig i dette tilfellet. I tillegg til det bløte fine lyset som var naturlig i skyggen under treet, fikk lyset et lite løft med en liten hvit håndholdt reflektor rett til høyre for kameraet. Totalt sett et nydelig lys til ansikter! Herlig!
Neste skritt på veien mot et problemfritt men kontrastfylt liv er blits. Det kan være et veldig effektivt middel for å bekjempe stort dynamisk omfang, men krever en del trening. Heldigvis er det blitt ganske billig, ja faktisk helt gratis å ta bilder på minnekortene våre! Så vi kan eksperimentere og øve oss uten at det koster oss en krone. Vel og merke etter vi har svidd av atskillige titusener på kamerautstyret da...
Ved å stille blitsen til å gi litt ifyllingslys, kan du lette opp mørke ansikter i motlys, eller skyggepartier i bildet. På motebildet fra Operaen her ser vi et ganske ekstremt eksempel. Det er et motlysbilde som er fotografert sånn at selve solskiven faktisk er med på bildet. Og som vi ser av bildet til høyre blir hovedmotivet veldig mørk hvis du ikke gjør noe for å kompensere for de store kontrastene. Her er det derfor brukt et ganske kraftig batteridrevet studioblitsanlegg for å få inn lys forfra. Nå er jo ikke sånne blitsanlegg en veldig vanlig eiendel i norske hjem, men prinsippet er det samme selv med en vanlig ekstrablits til kameraet. Ja selv kameraets innebygde blits kan av og til fungere greit som ifyllingsblits på for eksempel nærportretter. Vi sier greit, for problemet er at lyset kommer rett forfra, og blir litt flatt og direkte. Men investerer du i en ekstern blits til kameraet ditt, kan du få fantastisk mye bra og kreativt lys. Mye av grunnen til det er nettopp fordi du kan ta lyskilden av kameraet ditt, og styre den enten trådløst eller med en kabel. Lyset blir bare så mye bedre så fort lyskilden kommer seg litt opp eller ut til siden, bare ikke rett forfra ved kamerahuset. Lys er alt! Og husk, når det gjelder lys: Prima vare. Sekunda ikke.
Til slutt har vi et hjelpemiddel som har blitt veldig populært, og som mange nok har hørt om. HDR. Kort fortalt er HDR at du kan ta flere bilder av samme motiv men med forskjellig eksponering. Da tar du for eksempel 5 bilder fra mørkt til lyst. For når kameraet ikke klarer å fange alt i en eksponering, ja så kan vi gjøre det i flere. Deretter lar vi Photoshop eller annen programvare kombinere de ulike eksponeringene til et bilde som inneholder hele spennvidden. Fra detaljer i de mørkeste skygger til de lyseste partier. Ved stillestående motiver er det veldig enkelt å gjøre dette med kameraet på stativ. Men tar vi bilder av Usain Bolt som løper hundremeter er det selvfølgelig vanskelig å ta flere ulike eksponeringer av samme motiv uten at noe forflytter seg mellom eksponeringene. For det er litt viktig at det ikke gjør...
Som sagt har dette blitt veldig populært, og hvis du googler HDR får du rundt tjue millioner treff, og en mengde bilder. Derfor tar vi ikke med noen eksempler på dette her. Vi bruker sjelden dette selv, og når vi gjør det er effekten så beskjeden at det nesten ikke synes. Men det er både en morsom og nyttig teknikk som også kan brukes kreativt. Dessverre synes vi det er altfor mange som overdriver effekten sånn at bildene bare ser corny og kunstige ut. Men noen lager også fantastiske ting med HDR. Noen liker det. Andre liker det ikke. Smaken er som baken. God å sitte på.
Det å kjenne igjen hvilke situasjoner kameraet ditt klarer eller ikke klarer handler om øvelse, trening og det å ha et våkent øye med både skjermen bak på kameraet og histogrammet. Kameraet kan gjøre utrolig mye gøy for deg. Men til syvende og sist er kameraet bare en teit lystett burk med masse elektronikk. Kameraet har svært liten grad av smak og estetisk sans. Den er det du som har, og det er du som er sjefen. Så vær bevisst når problemsituasjonene oppstår, og bestem selv hva du vil ofre eller hvordan du vil løse det.
Hilsen fotograf Eivind Røhne og Stian Schioldborg
Tips en venn om denne saken.
Er du foto og historieinteressert? Da bør du surfe innom Nasjonalbibliotekets Fotoarkiv - med over 80 000 digitale fotografier
Smarte og enkle tips til hvordan du får bedre kvalitet på bildene dine.
Med et bevisst grep om mobilkameraet og et våkent blikk kan du ta bilder som skiller seg ut i mengden.
