Her er fasttelefonens historie i Norge

Om du på en stille dag skulle lure på hvem som først brakte telefonen til Norge, se for deg en far og sønn i en robåt som skyter med skarpt, rett ned i fjorden utenfor Ålesund.

Året er 1878. Joakim Anderssen har sett noe som sikkert bare er en trestamme eller en lang fisk, men som han og sønnen Jens er overbevist om at er en sjøorm. Senere skriver han en artikkel i Aalesunds Blad om det inntrufne, til stor lokal fornøyelse. 

Han er en mann av ideer og vyer, ordfører før han fylte 30 og nå en ivrig forkjemper for å innføre snurpenot i norsk fiskeri. En nytenker og drømmer.

Så det er kanskje ikke så merkelig at det er Joakim som sender et par av Alexander Graham Bells merkelige apparater hjem til sønnen fra verdensutstillingen i Philadelphia i 1876.

Ifølge boka «Ålesunds-telefonens historie» av Odd Vollan er det Jens, da 16 år gammel, som får æren av å føre det som nå anses som Europas første telefonsamtale.

– Det var ikke rare greiene, forteller han senere.

– Vi plasserte apparatene i to bygninger, og det var bare så vidt vi kunne høre hverandre.

I Ålesund og landet forøvrig er snurpenot og telefoner ansett som unyttig tøys og leketøy en liten stund.

Så tar de av.

Nettmaskene i noten fanger fisk, mens et nettverk av kobbertråder som vokser fram landet over fanger nordmenns stemmer, dirigert via telefonsentraler.

Det norske telegrafverket legger den første kobberkabelen i 1877, mens den første sentralen blir satt opp i Christiania i 1880. Ved århundreskiftet er Det norske telegrafverket omdøpt til Televerket, og sammen med Sverige er Norge på topp i antall telefonabonnenter i Europa, med 13.700 abonnenter.

I starten er telefonen eksklusiv, de pengesterkes domene. Storbonder med penger som slarver om løst og fast. Det sies at enkelte kjemmer håret før de setter seg ved apparatet. Fasttelefonen heter ennå bare telefon, selv om den har sin faste plass i hjemmet, gjerne i inngangspartiet og med en stol inntil.

Sakte vokser telefonnumrene fra ensifrede, til tosifrede, til tresifrede. Er du abonnent løfter du av røret og forteller en dame på sentralbordet hvem du vil prate med. Antagelig vet hun etter hvert mer om deg enn det som godt er.

Og hun holder rede på hva praten koster ved å føre tellerskritt for hånd, beregnet med små klokker som tikker i vei over sentralbordkabinettet.

For dem uten penger til egen telefonlinje, begynner de klassiske røde telefonkioskene å poppe opp i landskapet fra 1920.

Fram til 1940 øker antallet abonnenter til 150.000. Telefonstolpe etter stolpe reiser seg. Trådene mellom stolpene vibrerer i vinden og lurer hakkespetter til å tro at det er insekter på innsiden. En uheldig utvikling, ifølge den tidligere teleingeniøren Roy Normanns blogg:

«Dette avstedkom da en optimistisk hakking i selve stolpen. Og hakkespetten laget til slutt et så stort hull at stolpen knakk tvert av.»

Det finnes en telefonhunger nå, men etterspørselen er større enn tilbudet. Å få telefon kan ta årevis - i 1954 står 100.000 på venteliste, og helt avskaffet vil ikke ventelistene bli før i 1985. Det samme året avskaffes det siste sentralbordet til fordel for ren automatikk.

Uten sentralbordene blir nordmenn nødt til å slå telefonnumrene selv. Dette forvirrer enkelte, mens andre blir utrolig gode på å huske lange tallkombinasjoner. Nummeret hjem, nummeret til bestevennen, nummeret til bestemor, nummeret til den nest beste vennen.

Avtaler om å møtes er faste, ikke flytende. Retningsbeskrivelser er mer enn en adresse som kan plottes inn i en glassplate, de er landemerker og farger på hus og veikryss hvor det riktige valget må huskes.

Fortsatt løper alt over kobberkablene. Selv ikke internett kommer utenom.

Rundt midten av 90-tallet, idet Televerket skifter navn til Telenor, lærer de mest framoverlente at modemets faste symfoni av kontrollerte sprak og rytmiske små smell er lyden av selve verden som trenger seg inn i rommet.

Eventuelt lyden av to datamaskiner som kobles sammen for å kjøre «Doom». Eller to unge mennesker i en chattekanal som spør om A/S/L (Age / Sex / Location) og kanskje etter hvert utveksler telefonnumre for smått nervøs flørting.

Alt går utrolig sakte, men ingen er klar over at det går sakte. Foreldre kjefter - de skal ringe med telefonen, men linja er opptatt med å laste ned lavoppløselige Green Day-bilder og spilldemoer.

I 2001 finnes det 2.3 millioner fasttelefonabonnenter, men det skal ikke vare. Begynnelsen på slutten kom før mange av dem engang var født.

I 1981 ble NMT-nettet – det første mobilnettet - innført i Norge, Finland, Sverige og Danmark. I starten var mobilen sånt som fastleger og bedriftsledeere holdt seg med – mobiltelefoner over 1G-nett i murkloss-format med tilhørende bæreveske, men de har krympet, blitt billigere og mer populære.

Utover 90-tallet erstattes NMT av det digitale GSM-nettet, og på mobilfronten kommer nyvinninger som SMS og slangespill-befengte Nokia-telefoner. Telefonen blir en personlig eiendel, i stedet for noe som deles på arbeidsplasser og i hjem. Mobilene blir en del av ungdomslivet. Og de trådløse signalene gjør at de aldri får smake kobber.

I 2002 er det 2.2 millioner fasttelefonabonnenter. Frafallet har begynt. De neste årene skal mobilene friste stadig flere mens de utvikler seg til å bli dagens hyperavanserte datamaskiner, glassplatene som du fint kan stappe to-tre stykker av i lomma samtidig - om du føler for det.

Likevel, det er ikke før i 2012 at Telenor endelig annonserer utfasingen av kobbernettet. De gamle kablene er tungvinte å vedlikeholde, og for det meste allerede erstattet med fiber og trådløse signaler.

I dag finnes det bare 85.000 abonnenter igjen på fasttelefon. 144 år etter den første samtalen er noen av dem fortsatt på kobbernettet, men fram mot 2022 vil de siste av dem komme over på fiberkabler, trådløse signaler og (i sjeldne tilfeller) satelitter.

Uten at kobbernettets død betyr fasttelefonens død. Den vil kanskje få en antenne, eller hullet hvor man plugger den i veggen får en annen form, men den kan stadig stå på sin faste plass i gangen eller stua.

Kilder:Store Norske Leksikon, Digitalt Museum, Roy Normanns blogg, Nord Norsk Radiomuseum