Gullarven fra Åre

Tre minus og ruskete vintervær. Det er søndag, februar, og hele Åre koker. Jubelbruset fyller hver centimeter av stadion, men mest av alt Aksel selv. Lite vet han hva denne gullmedaljen kommer til å bety, for akkurat nå handler det kun om de 72 tidelene. De han er foran Jan Hudec. Han har endelig klart det. Aksel Lund Svindal har nådd helt til topps, han er verdensmester i utfor.

Noen timer senere, det er premieseremoni. Den nybakte verdensmesteren holder det norske flagget stolt i hånda, og Ja, vi elsker synges av full hals. Det er mange nordmenn i Åre denne helgen. De heier alle på ham.

Skrur vi klokka frem til 2019, heier svenskene like høyt. For mye har skjedd på disse tolv årene, Aksel har blitt en viktig ambassadør for sporten. Alle elsker ham. Det er mange grunner til det, og dette er en av dem.

Den første gullmedaljen skulle vise seg å bli mer enn et bevis på at Aksel er best i verden. Den er også et bevis på at han bryr seg om å gjøre den litt bedre, han er sin rolle bevisst – og bruker den aktivt for å gi tilbake. Selv om han ikke er så glad i å snakke om akkurat det.

– Jeg synes det er gøy å kunne bidra med noe, for når man ser på nyhetene, kan man jo nesten miste motet noen ganger. Men når man med relativt beskjedne midler likevel kan gjøre en forskjell, synes jeg det er litt kult – for det viser jo at det hjelper å bidra.

Og bidra det gjør han. Sammen med Telenor skulle det første VM-gullet komme til å symbolisere noe større. I 2016 ble gullmedaljen smeltet om til millioner av SIM-kort, som et symbol på at Telenor tar fart på alvor – og i dag har dekning i verdensklasse. Samtidig ble Akselfondet opprettet, med mål om at flere skal få mulighet til å oppleve lek, ski- og idrettsglede på en trygg og god måte. Tre millioner kroner ble satt av, og det er fortsatt midler igjen.

Når Aksel blir spurt om det er én sak som står han ekstra nær, ønsker han ikke å rangere de ulike initiativene fondet har støttet, han synes de er like bra alle sammen. På mange måter kan man si at de står til gull. Den tidligere verdensmesteren setter like stor pris på å bidra til alpint-SFO i Hakadal, som å tilrettelegge for grupper som kanskje trenger litt ekstra hjelp.  

– Vi var i Hakadal for å støtte en sånn skolefritidsordning, slik at de kunne ta med barna i bakken på skikjøring, istedenfor å bare sitte inne om vinteren. Da tenkte jeg at det hadde vært fett når jeg var liten, og det er gøy å kunne støtte et slik initiativ.

– Men jeg har også vært med på aktiviteter med Sunnaasstiftelsen hvor jeg har opplevd hvor flinke de er til å dra i gang aktiviteter, lek og moro for de som har lammelser. Det å få hjelpe dem med å sette i gang idrettsaktiviteter, men også med utfordringer i hverdagen – for eksempel det å komme seg opp en trapp når det ikke er tilrettelagt for rullestol – synes jeg en bra greie.

– Jeg synes det er spesielt gøy å se hvordan vi har klart å skape en vinn-vinn-vinn-situasjon hvor ikke bare jeg er happy, men hvor Telenor er happy, og hvor dem vi har hatt mulighet til å støtte forhåpentligvis også fornøyde.

Hvis du lurer på om det var vanskelig for Aksel å si ja til å smelte om gullmedaljen fra den historiske dagen i Åre, er svaret nei. Og ja, det var den ekte gullmedaljen som ble smeltet om, det var ikke en fake, selv om mange har spurt om akkurat det.

– Det var et sprekt forslag fra Telenor, og jeg merket jo at det var litt vanskelig for dem å spørre. Men jeg er ikke så følelsesmessig knyttet til hver enkelt gullmedalje at det var en så big deal for meg, samtidig er den så spesiell at jeg ikke hadde lyst til å selge den. Jeg ville skape noe rundt det som var større, og kanskje litt annerledes.

Og med det ble Akselfondet etablert, og gullarven fra Åre fikk en ny og større betydning.

Året etter, i 2017, mottok ParaAlpint Oslo støtte fra Akselfondet, og utfordret alpinisten til å selv føle på kroppen hvordan det er å gjennomføre aktiviteter med et handicap. Det var en utfordring han tok på strak arm.

Det er vår i lufta, og selv om hinderløypa i Oslo Sommerpark ikke bør være spesielt utfordrende for en topptrent idrettsutøver, er det en spent Aksel Lund Svindal som har møtt opp på Tryvann. Iron Man er en integrert del av treningsopplegget til alpinlandslaget, men denne gangen er det annerledes – han skal gjennom hinderløypa i blinde. Brillene kommer på, alt blir svart, og Aksel føler seg naturlig nok litt hjelpeløs der han står.

– Hvis du ikke vet om du skal til høyre, venstre, forover eller bakover hvor skal man begynne da?, spør han retorisk.

Men det skal ikke mer til enn litt hjelp, før tryggheten kommer tilbake.

Med en veileder som guide balanserer Aksel seg over trestubber, krabber gjennom ulike hindre, og sklir gjennom lufta på en zip-line. Trygt nede på bakken igjen er han tydelig overrasket, «oi, var det kun tre meter?», sier han og ler. Nå har han fått førstehåndserfaring i hvor viktig det er å ha en ledsager når man ikke kan se selv.

For Aksel føles det fint å støtte en organisasjon som dette, «det er så viktig at det finnes lavterskeltilbud til de som har ekstra utfordringer», sier han.

For det Aksel opplevde denne dagen, er det ParaAlpint Oslo jobber med til daglig, å tilby personer med funksjonsnedsettelser – ikke bare blinde – muligheten til å oppleve ekte idrettsglede.

Og idrettsglede? Det er viktig. Med eller uten ski på bena.

– For meg handler idrettsglede om at folk, og spesielt barn, får gode opplevelser, men også gode venner. Sammen lærer man mange gode verdier, respekt for konkurrenter og alt det der da - som jeg synes er veldig viktig. Alle har godt av å oppleve mestring og trene på noe, for så å se at trening gir resultater og at man lykkes, samtidig som man også har godt av å kjenne litt på kroppen, forskjellen på å være en god eller dårlig vinner og taper. Det er en sånn ting som blir veldig synlig gjennom idrett, og som skaper glede.

Stor idrettsglede, et seierssmil som har kapret hele Norge, men også noen harde nedturer på veien. Det har blitt mange minner for Aksel Lund Svindal opp igjennom årene, både i og utenfor alpinbakken. Når støvet får lagt seg litt om noen år, tror han at det er alle opplevelsene som kommer til å stå igjen som det viktigste.

– Jeg kommer nok til å føle at jeg har fått være med på å oppleve fantastisk mye, og fordi jeg har opplevd mye – så har jeg også lært mye, og forhåpentligvis også klart å lære bort noe, å inspirere noen. På slutten av dagen blir antall seiere bare et tall, selv om det også sier noe om mengden av opplevelser jeg har fått underveis, og hvor mye jeg har lært. Det er det som er det viktigste for meg.

For Aksel startet de gode opplevelsene allerede i barndommen, fra han spennet på seg sine første ski som tre-åring. Det som startet som en familieaktivitet skulle, som kjent, utvikle seg til å bli så mye mer, og første stopp var det lokale alpinmiljøet på Romerike.

– Jeg føler jeg har vært veldig heldig som har hatt lokalmiljøet rundt meg til enhver tid. Det var ikke alle som hadde like store ambisjoner, men det var et godt miljø hvor det var rom for alle. Vi hadde gode trenere som la opp til et inkluderende miljø hvor vi alle skulle bli venner. 

Men hovedrollen, den spilte hans far. Pappa Bjørn.

– Jeg må si at jeg har vært så heldig som har hatt en far som backet meg hele veien, og gitt meg tilgang på det utstyret jeg trengte. Men jeg fikk det jo til jul og bursdager, det var ikke slik at vi levde et luksusliv, men jeg har hele veien hatt tilgang på utstyr og trening – og sånn sett føler jeg meg veldig privilegert.

Når Aksel, så mange år og medaljer senere, velger å hjelpe barn og unge som ikke har de samme mulighetene som han hadde da han vokste opp, går ikke det ubemerket hen. Og kanskje man kan si at gullarven fra Åre egentlig allerede startet på Romerike?

Da Aksel startet å kjøre på ski, var det ikke så mange på Romerike som hadde blitt bitt av basillen, det var for det meste han og broren Simen som kjørte for den lokale klubben. Derfor trente de sammen med fem andre klubber, her var det ikke aldersklasser – man kjørte sammen, store som små.

Alpinmiljøet på Romerike har utviklet seg enormt siden Aksel lærte seg svingteknikk og fart i den lokale skibakken for over tjue år siden. «Det synes jeg er skikkelig kult», sier Aksel, men vil likevel ikke ta hele æren for utviklingen – den deler han med Henrik Kristoffersen som kom etter han, og det faktum at alpint har blitt den nye folkeidretten.

Aksel er likevel stolt over å være et forbilde – og har et brennende ønske om å bidra til fair play, å vise unge, som voksne, at man kan både være en god vinner og en god taper. «Du må liksom få med deg mer enn gode resultater, det er så viktig å lære seg noe på veien», sier han.

Og Aksel har lært mye. Om alpint, om folk, og om verden.

– Det er noen i samfunnet som bidrar fantastisk mye, men jeg føler at alle må bidra litt – hvis man skal få gjort store endringer. Så sånn sett har jeg en god følelse for at jeg kan være med å bidra gjennom Akselfondet. Men jeg er også veldig klar over at vi trenger mange, mange som bidrar med det de har mulighet til – om det handler miljøspørsmål, det å gi alle like muligheter til å lykkes, eller noe helt annet. I alle sammenhenger, så må vi dra sammen for å få det til. Så jeg er veldig happy med bidragene gjennom Akselfondet, men jeg er samtidig veldig bevisst på at dette er ett av mange små initiativer som må til hvis vi skal få den verden vi lever i til å bli et enda bedre sted.

Slike verdier er verdt sin vekt i gull. Og når man hører Aksel snakke om samfunnsansvar, er det lett å forstå hvorfor han ikke angrer på at han ga bort sin aller første gullmedalje. Den gjeveste av dem alle.

– Det første gullet var stort, det var det. Med det var også veldig, veldig deilig å få en fin avslutning med den siste sølvmedaljen i Åre, det var liksom helt perfect på mange måter, med dobbeltseier til Norge. Men selvsagt, den første gullmedaljen er jo mer spesiell. Hvis jeg hadde fått sølv i istedenfor gull på den utfor-konkurransen i 2007, så hadde det jo utgjort en veldig stor forskjell – fordi jeg ikke var så merittert, og det var mye som sto på spill. Men sånn emosjonelt så var nok den sølv-avslutninga like viktig.

Og for den som måtte lure? Nei, Aksel, han angrer ikke på at han la opp.

Men selv om karrieren nå er over, og ble kronet med et fantastisk sølv under VM i Åre, har han ikke lagt skiene på hylla - selv om han innrømmer at det naturlig nok blir mindre tid i bakken enn før.

Noe av den nyvunne tiden bruker han på Akselfondet, og som en takk for samarbeidet fikk han nylig tildelt en replika av sin første gullmedalje av Telenor. Planen er å inngravere navnene på tiltakene han har støttet gjennom fondet, på baksiden av medaljen.

– Da kommer den medaljen til å utstråle verdier som gjør den verdifull utover kun seieren den representerer. Den vil representere det at vi startet opp et initiativ som gjorde veldig mye bra for mange mennesker - og det har en mye kulere betydning enn kun gullmedaljen i seg selv.

Det er fortsatt mulig å søke Akselfondet, og Aksel han oppfordrer alle til å gjøre nettopp det – for at flere skal få ta del i de gode opplevelsene. De som har vært så viktige for han.

– Idrett er en ting i samfunnet som er veldig fint, som jeg tror og håper mange får lyst og mulighet til å oppleve.

– Jeg trodde faktisk at vi skulle ha fått flere søknader. Men nordmenn er nok litt beskjedne, at de nesten er redde for å be om hjelp. Men det kan hende at vi også har vært dårlig på å bryte gjennom lydmuren, og få ut budskapet om at hvis dere har et godt initiativ, så kan vi kanskje hjelpe dere. Det kan gjerne være lavterskel, og man bør ikke være redd for å søke.

Så da er det bare å ta oppfordringen, for hvem vet – kanskje barn og unge i ditt nærmiljø får ta del i den dyrbare arven?