I dag deler folk på hus, biler og ting, sender pakker med privatpersoner, og gir hverandre penger for å realisere små og store prosjekter.

Det hele er mulig takket være delingsøkonomien, som åpner opp for en enkel utveksling av tjenester og ressurser mellom vilt fremmede.

Og siste skrik? Det er å dele på måltider. Det kalles «social dining».

– Jeg kom over det gjennom Airbnb, der jeg hadde gjester som tipset meg om tilsvarende opplegg for måltider, sier Anita Knudsen til Online.no.

Airbnb er den ledende tjenesten for privat utleie av overnatting, noe som har blitt ekstremt populært – også i Norge.

Knudsen, som også har vært Airbnb-vertskap, har arrangert flere «sosiale» middager gjennom den skandinaviske tjenesten Eat in Common.

– Konseptet ligner mye på Airbnb. Det har en tilsvarende nettside, begge parter må ha profiler med anmeldelser fra andre brukere, og vertskapet har alle muligheter til å si ja takk eller nei takk. Det er en fin måte å være sosial på, og bli kjent med andre folk fra andre omgivelser, sier hun.

Ideen til Eat in Common kom fra Metteliva Henningsen. Det var en gang hun satt alene og spiste i leiligheten sin i København at hun fikk sin åpenbaring.

– Rett over gården så jeg en stor familie i flere generasjoner, som satt og koste seg. Selv satt jeg alene på kjøkkenet, forteller Henningsen til Online.no. Hun tenkte: «Åååh» – der og da hadde det vært hyggelig med noen å spise med.

– Jeg visste at det finnes andre som sitter for seg selv, og at de trenger en plass for å møtes.

Dette var frøet som skulle gro til tjenesten Eat in Common. De lanserte høsten 2013, nesten samtidig med en annen, lignende tjeneste, kalt EatWith. Dette var tydeligvis i vinden.

Der et Airbnb-vertskap legger ut et ledig rom, legger du på Eat in Common ut «eventer». For eksempel at du vil lage kjøttboller eller for den saks skyld en treretters middag, til et bestemt tidspunkt og en på forhånd avtalt pris.

Så kan de andre brukerne melde seg på – altså rett og slett invitere seg selv på middag.

– Vi har hatt 300 eventer over hele Skandinavia, og har over 2000 brukere. Responsen har vært veldig god, forteller Henningsen.

En skulle tro at folk er skeptiske til å troppe opp hos vilt fremmede mennesker, eller på den annen side å få dem på middag. Men det er ikke nødvendigvis sant.

– I begynnelsen, for to år siden, fikk vi ofte høre at «dette er det ingen nordmenn som vil gå med på!» Men det stemmer ikke. Vi ser for eksempel at folk som flytter bruker det som en anledning til å møte folk i en ny by, sier grunnleggeren.

Anita Knudsen opplever det samme:

– Jeg har vært heldig: det har vært bra oppmøte og god stemning. Ved den første middagen jeg arrangerte ble vi sittende til fire om morgenen, selv om samtlige skulle opp på jobb dagen etter, sier hun.

Etter to år er Eat in Common ennå i en prosess, der de jobber med flere nye funksjoner, inkludert muligheten for lukkede grupper. Det kan passe for bedrifter – eller for dem som er redd for å treffe ukjente.

Samtidig er det nettopp det sosiale, det litt spennende og ukjente, som er noe av poenget.

– De som kommer er sosiale personer i utgangspunktet, sier Knudsen, som kjenner igjen behovet for en arena for å treffe nye mennesker.

– Når en er ferdig som student så er det gjerne bare i jobb og fastsatte omgangskretser at en møter folk. Det å gå bort og si hei til noen på kafe gjør bare at du blir sett rart på, og på en bar vil folk tro du er på «sjekker’n».

Derfor er det rom for en tjeneste som Eat in Common. De som har prøvd det kommer ofte igjen, og en gang skal det ha vært noen som kjørte i over tre timer og booket hotell for å komme på en event i Rogaland.

Det er slike historier Henningsen fester seg ved:

– Da blir jeg stolt.

Airbnb og Eat in Common er begge eksempler på delingsøkonomien som blomstrer i dag.

Men hvorfor skjer dette akkurat nå?

– Jeg at det hele veien har vært folk som har villet dette. Men det er først nå det er teknologisk mulig, sier Henningsen.

Knudsen, som er fra Trondheim, men har flyttet til Oslo, opplever at folk i hovedstaden kan være vanskelig å komme inn på i det daglige, men at mange kan ha et ønske eller behov for situasjoner der de kan åpne seg og bruke av seg selv.

– Jeg tror helt klart det har potensiale til å vokse seg stort, når folk skjønner den sosiale forankringen i det – at en kan møte opp og slappe av og nyte det, sier hun, og legger til:

– Det er klart at det alltid er noen som er mer frempå enn andre. Men ettersom ordet sprer seg, skjønner en at det er et lavterskeltilbud.

Det samme mener Henningsen, om så hun ikke tror restaurantbransjen har noe å frykte av den grunn. Dette blir noe grunnleggende annerledes.

– Men jeg tror likevel restaurantene kan bli inspirert av oss: de vil få langbord, gjøre det mulig å booke en tilfeldig plass med tilfeldige personer, og legge til rette for flere sosiale middager.