13. desember melder både lussekatter, lyskranser og barnetog sin ankomst. Men vet du egentlig hva disse tingene symboliserer? 

La oss starte historien med jomfru Lucia. I år 300 bodde hun i byen Syracus på Sicilia. Det var et hardt liv, med en far som var død og en mor som var alvorlig syk.  For å sikre Lucia et liv i rikdom forsøkte derfor moren å få henne giftet bort. Det ville ikke den unge jenta. Hun løp til den hellige Sankta Agathas grav og ba på sine knær om veiledning. Det førte mirakuløst nok til at moren frisk, og avlyste Lucias kommende bryllup. I stedet ga Lucia hele medgiften sin til de fattige i byen. 

Lucias forlovede ble selvsagt ikke særlig glad for disse nyhetene. Som hevn sladret han til keiseren om Lucias kristne tro. På denne tiden ble de kristne forfulgt, og Lucia ble derfor dømt til å brennes på bålet. Legenden sier hun døde fast i sin tro, med en brennende lampe i hånden.  

Lucia ble etter sin død erklært som helgen. I kunst og folketradisjon fremstilles hun med en krone av levende lys, og minnefesten hennes som ble vanlig å feire mot slutten av middelalderen, står i lysets tegn. Navnet Lucia stammer fra det latinske ordet lux, som betyr «lys». Santa Lucias martyrdød ble i den katolske kirkens kalender markert på hennes dødsdag 13. desember.

Da kristendommen kom til Norden, ble Lucia-dagen en merkedag på primstaven. Men på våre breddegrader ble historien om Lucia blandet med vår egen overtro og tradisjon. I Norge har 13. desember nemlig blitt kalt Lussinatt langnatt fordi man etter den gamle julianske kalenderen mente det var årets lengste natt, altså vintersolverv. 

Ifølge gammel folketro var alle slags onde krefter løs denne natten da lys og mørke kjempet om makten. I norsk folketradisjon innleder Lussinatten juleperioden. Den kvinnelige vetten Lussi passet på at arbeidet var i rute til julefeiringen. Lussitrollet ble brukt til å skremme barna, og står sånn sett i sterk kontrast til dagens milde Lucia. Det kan skyldes at Lucia også har blitt assosiert med djevelnavnet Lucifer.

De gule lussekattene har også lite å gjøre med helgenen Lucia. Vi har arvet skikken fra Sverige, der de har en lagt sterkere Luciatradisjon enn vi har her i Norge. Men egentlig stammer de S-formede lussekattene fra Tyskland der skikken oppsto på 1600-tallet.  Da trodde man at djevelen, i form av en katt, ga barna juling, mens Jesus, i skikkelse av et barn, delte ut boller til alle de snille barna. Den gule fargen av safran skulle skremme bort den lyssky djevelen.

Fra gammelt av fikk gjerne buskapen noe ekstra godt, en «lussebit» for å verne seg mot onde makter den farlige lussenatten. Etter hvert ble det skikk at også menneskene fikk en ekstra god frokost Lucia-dagen. På begynnelsen av 1800-tallet ble det vanlig på storgårder i Vest-Sverige at en ung kvinne, utkledd som engel med en krans av levende lys i håret, serverte lusse-frokost for herskapet før soloppgang på Lucia-dagen. Dette er sannsynligvis opphavet til skikken med servering av lussekatter.

Du trodde kanskje også at Luciasangen handlet om helgenen Lucia? Ikke egentlig.  Sangen vi kjenner som Lucia-sangen er en napolitansk vise om bydelen Santa Lucia i Napoli i Italia.

Den norske varianten er basert på en svensk tekstversjon av melodien «Natten går tunga fjät», skrevet av Arvid Rosén og publisert i 1928.