Rørende fra den røde kiosken

Her har du utdrag fra noen av juryens favoritter blant de mange engasjerende, morsomme og rørende historiene som ble sendt inn:

Jeg husker tilbake til min barndom, da jeg nettopp hadde kommet til Norge. Jeg var 5 år gammel og skulle starte i barnehagen. På sommeren gikk jeg på sommerskole for å lære meg vietnamesisk. Foreldrene mine måtte jobbe, så hver dag da jeg var ferdig på skolen, måtte jeg finne meg en slik telefonkiosk og ringe foreldrene mine. De ville da komme og hente meg.

Den nærmeste telefonkiosken var å finne i VG-huset i Oslo. Hver dag gikk jeg dit for å ringe. Jeg husker at mor og far alltid kjøpte et nytt ringekort for meg slik at jeg slapp å stresse med mynter. Jeg selv syntes det var artig å leke inni telefonkiosken. Mens jeg ventet på at en av mine foreldre skulle hente meg, var telefonkiosken som et eksklusivt romskip som bare var min. Den skulle ta med meg vekk fra planeten jorda, og ut i det fjerne univers. Telefonkiosken var mitt leketøy, vel helt til noen banket på og sa de trengte å ringe…

Levert av: Vy Luong

Jeg var akkurat stor nok til å rekke opp til tallskiva. Mamma skrev nummeret på en lapp, og jeg fikk med småmynt. Stolt og glad sprang jeg ned i telefonkiosken og ringte Farmor. Verden rundt meg eksisterte ikke, og det var et stort øyeblikk når jeg hørte farmors stemme gjennom et rør i en liten rød bu. Brått gikk døren opp, en eldre dame rev fra meg røret og hang det opp, hun tok tak i meg og skjelte meg ut.

Dette var ikke en lekeplass, hadde ikke foreldrene mine lært meg det? Jeg fikk ikke frem et ord. Snørr og tårer rant da jeg løp hjem. Den lange ventetiden, dette som jeg hadde gledet meg så fryktelig til endte brått og brutalt, og nå trodde til og med noen at jeg var en pøbelunge. Neste gang jeg skulle ringe fulgte mamma med.

Levert av: Nina Kollerød

I Indre Troms kan det bli veldig kaldt, og dette påvirket telefonboksene i perioder slik at den ikke ville ta betalt for ringetiden. Uansett hvor du ringte var det gratis når kuldegradene krøp ned til under 30 minusgrader, og dette benyttet selvsagt vi oss av.

Mange og lange stunder stod vi i bitende kulde for å prate med jenter vi hadde ett godt øye til. En gang tenkte vi at vi også måtte prøve å ringe utlandet, og slo retningsnummeret til England og ett vilkårlig nummer etter dette. Til vår store overraskelse fikk vi svar i andre enden av en politimann i York som var veldig pratevennlig. Vi skrev opp nummeret og ringte til han flere ganger når været tilsa at vi kunne ringe gratis. Lærte en god del engelske ord i denne telefonkiosken og synes selv at uttalelsen tok seg betraktelig opp.

Levert av: Eirik Grøtte

Min mann og jeg har vært kjærester siden 1983. Den gang hadde hverken hans, eller mine foreldre fasttelefon. Han bodde i Rendalen kommune, og jeg i Stange – altså bodde vi 15 mil fra hverandre.

For å kunne snakke sammen utenom helgetreffene våre, inngikk jeg en deal med min storesøster. Hun hadde nemlig telefon! Den gang var det forholdsvis dyrt å ringe, så mot at jeg vasket helgevask hos henne, så kunne jeg få lov til å låne telefonen en kveld i uka. Kjæresten og jeg hadde derfor en avtale om at jeg hver tirsdag kveld kl.2100 skulle ringe opp telefonkiosken på Kvernesodden i Rendalen. Der var kjæresten min!

Vinterstid kunne dette være en veldig kald opplevelse for min kjære, så han ordna seg med saueskinn som han satt på i kiosken den stunda vi snakket sammen. Ojoj - hvor mye den gutten har frosset ensom i en kiosk midt på landsbygda! Men et koselig minne er det jo. Vi holder fortsatt sammen, er gift og har to flotte ungdommer. Alle sammen har i dag Telenor-abonnement. Ungdommene våre har jo ikke opplevd telefonkioskene, så de synes vår historie er veldig romantisk. .....og det er jeg enig i.

Levert av: Astrid Petersen Finneid

Her kan du lese flere av de innsendte bidragene