- Hallo, et guttebarn er født!

Hessa i Ålesund, 20. juni 1968. Montør Torbjørn Arhaug er ute på jobb for E-verket. Hjemme er kona Reidun som snart skal føde parets andre barn. Han vet at det nærmer seg nedkomst, men i 1968 får ikke fedrene fri fra jobb for å være med på fødestuen. Ikke finnes det mobiltelefon eller personsøker, heller. Men det står en telefonkiosk ved kraftlinjen han jobber på denne dagen.

Torbjørn har fylt opp lommene med kronestykker og ringer jevnlig til fødestuen på Klipra. Til slutt får han svar: En gutt er født. 50 centimeter lang, 3990 gram. Alt er vel med mor og barn. Om han vil komme? Gjett om! Torbjørn kaster seg i bilen. Han er blitt pappa! Navnet har de bestemt på forhånd. Gutten skal hete Jan.

- Historien om den røde telefonkiosken fikk jeg høre mange ganger da jeg var liten, og da jeg selv ble far, fortalte pappa den igjen, sier Jan Arhaug (45) i dag.

Da Telenor ba folk sende inn sine beste minner fra de røde telefonkioskene kom det inn mer enn 800 bidrag. Juryen falt pladask for Jans beretning om sin egen fødselsdag.
- Historien handler om det mest grunnleggende i livet, i tillegg er den sjarmerende. Og så sier den noe om hvordan verden var før vi fikk mobiltelefon og ble tilgjengelig 24-7, sier jurymedlem Erik Thorstvedt.

Mannen bak vinnerbidraget mener at fortellingen viser at verden har gått framover, både når det gjelder teknologi og menns rett til fri fra jobb i forbindelse med fødsel.

- Jeg har selv fått tre barn, og vet hvor mange følelser som er involvert. Du har jo lyst til å være der når det skjer, men da pappa kom gjennom til fødestuen var jeg født allerede. Den gangen gikk man glipp av mye rett og slett fordi de ikke hadde de samme kommunikasjonsmulighetene, sier Jan. 

Da Jan fikk sin eldste datter for 19 år siden hadde han personsøker – og fri fra jobben for å være med på sykehuset. Da han ble far igjen for henholdsvis 14 og 12 år siden, eide både han og samboeren mobiltelefon.
- Men smarttelefon og Facebook fantes ikke, så det ble ikke publisert nyfødtbilder av ungene våre på nett, sier Jan og ler.

45-åringen har også egne minner knyttet til den røde telefonkiosken som nå er vernet.

- Det var mye tulleringing da jeg var liten, de tykke telefonbøkene var jo en invitasjon til å finne på noe morsomt. Den gangen kunne vi dessuten numrene til de fleste vi kjente utenat, sier Jan.
Den røde boksen var også en aldri så liten sjekkearena.

- Vi ringte til jentene i klassen som hadde fasttelefon, og kompisene var wingmen for hverandre. Det høres ut som steinalderen når vi snakker om det nå, men det er i grunnen ikke så lenge siden, sier Jan Arhaug.